Så underlig det er å stå og fryse
I måneskinnets ensomhet en kveld
Og kjenne kulden fra det døde lyset
Men være levende allikevel

Jeg er en gave livet en gang ga meg
Av lyst og smerte og av kropp og sinn
Og disse ting skal døden snart ta fra meg
Han holder alt sin bleke hånd om min

Men ennå lever jeg, jeg elsker noen
Og kjenner lykkens forte søte sting
For ennå har jeg ikke nådd til broen
Som går fra allting og til ingenting

Å vær tålmodig død og skynd deg ikke
Du blir min siste mørke kjærlighet
La meg gå langsomt gjennom øyeblikket
Imot din dype dype evighet