Lyric provided by www.seekalyric.com |
Det stig av hav eit alveland med Tind og Mo; det kviler klårt mot himilrand i kveldblå ro. Eg såg det tidt som sveipt i eim bak hvadis graa; det er ein huld, ein heilag heim, me ei kan nå. Ho søv, den fine tinderad i draume-bann; men so ei stund ved soleglad ho kjem i brand. Når dagen sig som eld og blod i blåe-myr, det logar upp med glim og glod og eventyr. Det brenn i brè og skjelv og skin med gullan-bragd, og lufti glø'r i glans av vin, sylv og smaragd. Men av han døyr, den bleike brand, som slokna glod, og klårt som fyrr ligg alveland i kveldblå ro. Eg lengta tidt på trøytte veg der ut til fred; men landet fyrst kann syne seg, når sol gjeng ned. |