Arne går mot døra
Tenker tanker han har tenkt tusen ganger fra før av
Er som vanlig kledd i svart
Et blekt, blekt ansikt med en matchende bart

En matchende bart

Trappa virker jævla lang
Arne nynner på en depressiv sang
Nede venter nok en dør
"Før jeg når den", tenker Arne, "er jeg sikker på jeg dør"

"Hva er meninga med livet", grubler Arne?
Men stakkars før han finner svaret, snubler Arne
Trappetrinn på trappetrinn, han brekker stadig ben
Og vips, der knustes ansiktet, nå æ'kke Arne særlig pen

Nakken brekker med et tørt, sprøtt knekk
Og hjernen tyter ut av en diger sprekk
Begge øya spretter ut
"Å nei", tenker Arne, "jeg ser ikke ut!"

Arne var en stjerne som ble nektet å skinne
Men han lever for alltid i en sang
Fordi et lite barn på fire hadde gleden av å finne
Et mishandlet lik i en trappeoppgang

Arne fikk ei lov å leve
Men om en stakkars, liten unge på bare fire år
Sa psykiateren stille, "han får sjelelige sår"
Men barnet bare smilte, "det var bedre enn på TV!"

"Det var bedre enn på TV!"