"Ekko i det høye fjell
hvem er du?-
Hvorfor skjuler Du ditt ansikt?
Hvorfor svarer Du og skremmer
meg med mørkets gru?"
En gang på sin ville ferd
kom han til en kroket sti
over stygge bratte uren
Tåker svevde tunge, bleke
om de klamme klippevegger.
Ensom i den dype dal
sorgen strømmer inn med velde
Kalde, klamme tåketårer
dryppet stilt fra svarte fjellet
Høyt til taket, trangt til veggen,
triste toner klinget dypt.
Ensom, ensom var hans sjel,
ensom i den tause dal.
Selv i fjellets dype hule
fantes ingen fred og glemsel,
graven var for stor og vid.
Tungt han bar ei bør av lengsel
mot mørknede sjelers sal.
Opp imot i nøkne vegger
skrek det fra hans bleke ansikt:
"Er da livet bare sorg?"
Tungt ifra det mørke gjemme
svarte der en lukket stemme:
"Bare Sorg".
Stille
Ser dine tanker
Et bad i tåke og blod
Del mitt kjaerlighets
ingenting
Jeg er bare månens,
den erneste
Smak mine ord
Sirkelens åpning har fredens uro
Jeg famler bak lyset
jeg klatrer i garnet som er grått
Av grå tåke på solens rygg
(Music by Austrheim & Asbjorn)
(Arranged by Austrheim)
(The poem is based upon Theodor Kittelsens "Ekko")
(Completed by Keltziva & Austrheim)