Din sang er som en vakker solnedgang,
rødmende, søt melankoli.
Min vise mangler høstens fargeklang,
jeg har en vinters apati.
Din sol var aldri gått i havet,
de triste toner ga ditt liv kulør.
Jeg fikk et våpen og et løfte om et slag,
jeg ventet på en dag
som aldri kom,
som ingen brød seg om.

Din sang er som et gyllent, vissent blad,
sakte på vei mot jordens grav.
Min vise er som nakne trær på rad,
der alle blader er falt av.
Ditt tre var alltid fylt av farger,
alltid en ny ukjent horisont.
Jeg krøp i skyggen og lot snøen bli min borg.
På verdens minste torg
regjerte vi:
Jeg og min fantasi.

Din sol var aldri gått i havet.
De triste toner ga ditt liv kulør.
Jeg krøp i skyggen og lot snøen bli min borg.
På verdens minste torg
regjerte vi:
Jeg og min fantasi.