Lillebjørn Nilsen - Luse-Frans

Det eneste du eide var en kjerre
og troen på en mild rettferdig Gud,
som alltid ser til den som har det verre.
Å leve og la leve - var ditt bud.

Best husker jeg din lue ned i pannen,
som barna trodde skjulte dine lus.
Men mor sa: «Vis respekt for denne mannen!
Han triller freden mellom våre hus.»

Som fillepeller trasket du i byen.
Den gamle frakken kjente vi igjen.
På sykehuset ga de deg en ny en.
Du takket og så ut på himmelen.

Og tidlig dagen etter var du borte.
Det samme var din gamle slitte frakk.
Den nye hang på sykehusets skjorte.
En fillepeller skylder ingen takk.

Nå triller du din kjerre for din herre,
som sikkert flittig oljer kjerrens hjul,
i gater der hvor intet ondt kan sperre
veien for en sky og fremmed fugl.