Lillebjørn Nilsen - Språkets Poesi

I alle språk på jorden finnes det vakker poesi.
Alle mennesker bærer i seg denne trang til fantasi.
Det høres lett på bussen - av og til på NRK -
at det diktes på et språk som jeg kan mere enn forstå.
I språken finnes tanken.
I tanken fantasi.
Det er kanskje noe banken
kunne investere i.
Jeg sier: Hei, kan du det?

Jeg er glad i dette landet. Jeg innrømmer gjerne det.
Jeg kan nynne litt på Nordraak når flyet seiler ned.
Den lange blanke fjorden, som blinker: Velkommen hjem!
Da kommer poesien. Og jeg synes synd på dem.
som stirrer på sin TV
mens de bramdritt stemmer i:
at de kan gjerne leve
uten språkets poesi.
Jeg sier: Hei, kan du det?

Det går en mann i Oslos gater. Han er kjent og lett å se.
Han er ansatt i Kommunen for å plaffe duene ned.
Om det var alt han gjorde, var det ikke mer å si.
Men det triste med mannen er hans mangel på poesi.
Når han går til sitt arbeid
med sammenknepet munn.
Da svever Kolbein Falkeid
høyt over Haugesund!
Jeg sier: Hei, kan du det?

Om noen ønsker å vite hvem som visen diktet har?
Så er det bare rim som Nilsen fant på sin gitar.
Et lite skillings-bidrag til landets poesi.
Og sånt skal koste lite når først tungen er på gli.
Om du slår deg for pannen
og lite har forstått
så sier jeg som fanden:
Minn deg slåtten blott!
Jeg Sier: Hei, kan du det?